Ingen er blindere enn de som ikke ønsker å se.

Ingen er blindere enn de som ikke ønsker å se.

Det koster når det ikke finnes ledere som støtter prosessen, men kun mål-punktet.
Realismefilosof og dyptenker med problemerfaring, J-E S

Ordtaket om at ingen er blindere enn de som ikke ønsker å se, det er mer relevant enn noen gang i dagens hektiske arbeidsliv.

Mange av oss blir så oppslukt av våre daglige oppgaver at vi mistet det store bildet av hvorfor vi gjør det vi gjør.

Vi blir som trekkfugler som kun fokuserer på neste tre å lande på, uten å nyte utsikten underveis.

Å være en spesialisert fag-nerd er en styrke, men det kan også være en svakhet.

Når vi blir så innrettet på å mestre detaljer og tekniske aspekter ved jobben, kan vi lett miste synet av de menneskelige og sosiale dimensjonene ved arbeidsplassen.

Vi kan glemme at samarbeid, kommunikasjon og anerkjennelse er like viktig for å lykkes som faglig dyktighet.

Hva får du igjen?

Det er lett å bli så opptatt av å levere at vi glemmer å spørre oss selv: hva får jeg egentlig igjen for alt dette arbeidet?

Er jeg fornøyd med jobben min?

Føler jeg at min innsats blir verdsatt?

Bidrar jeg til noe større enn meg selv?

Når vi kun fokuserer på oppgavene, risikerer vi å gå glipp av muligheter for personlig og profesjonell utvikling; og vi kan også bli utbrent og demotivert.

Å være en dyktig fagnerd med seriøs ansvarsfølelse og stor innsatsvilje er flott, men det er viktig å huske at arbeid handler om mer enn bare å utføre de nødvendige oppgavene ut fra ren ansvarsfølelse

Å relatere lederskap og lederevne til ordtaket om at ingen er blindere enn de som ikke ønsker å se er enkelt i enkelte bedrifter, som min tidligere arbeidsplass.

Det er en utbredt utfordring at ledere noen ganger overser eller undervurderer kompleksiteten i arbeidsoppgaver og behovet for tilstrekkelig bemanning.

Når en leder insisterer på at én person skal kunne dekke alle nødvendige fagoppgaver, uten å ta høyde for  overarbeid, sykdom eller ferie, må det sammenlignes med situasjonen i ordtaket;  de ser ikke hva som er åpenbart for alle andre.

Akkurat som en person som nekter å se at de har et problem, nekter lederen å se at en person ikke kan gjøre alt.

De velger  rett og slett å ignorere de åpenbare konsekvensene av underbemanning.

Lederen kan være motivert av ønsket om å spare penger eller ressurser på kort sikt, men dette vil føre til store problemer på lengre sikt, som økt arbeidsbelastning for den ansatte, redusert kvalitet og økt sykefravær.

Lederen viser liten forståelse for de ansatte og deres behov. De tar ikke hensyn til at alle trenger pauser, ferie; og har rett til å være syke; spesilet når det er arbeidsforholdene som er årsaken til sykdommen.

Det er bare en eneste måte å unngå dette og det dekkes i tre kulepunkter av nødvendighet.

1. Ledere må være realistiske i sine forventninger til hva en person kan klare over tid.
2. De må lære seg hvor viktig det er å lytte til de ansatte; og det å ta deres bekymringer på alvor.
3. Bedriften må investere i å utvikle kompetansen i bedriften for å sikre redundans på spesial-kompetanse

Det er for alle kompetente ledere innlysende å ha en plan for hva som skal skje ved sine fag-spesialisters sykdom og ferie; hvorav planen IKKE skal omfatte å spille på spesialistens ansvarsfølelse gjennom å ha hjemmekontor ved ferie og sykdom.

Å nekte å se at en person ikke kan gjøre alt, er en form for kompetanse-blindhet hos sånne ledere. Akkurat det vil få alvorlige konsekvenser for både den ansatte og for bedriften.

Ved å evne å være mer realistisk, åpne øynene for realitetene, og ved å være lyttende så vil ledere unngå denne fellen.