Galskapens manesje har som oftes store innslag av noe planlagt som fremføres, om det da ikke skulle være snakk om improvisasjons opptredner, hvor for eksempel jazzen har mange måter å spille ut noe totalt uforutsigbart som ikke direkte har vært planlagt på den måten det fremføres.
Utøver og publikummet som oppsøker sine arenaer er også innvolvert og pådrivere av det fremførte, dermed blir det en smeltedigel av inntrykk basert på store og små bidrag, hvor gjenkjennelsen er det som tiltrekker og forener de samme krefter som bor i oss alle.
Hvilke krefter som "mates" avgjør retningen utviklingen tar, hvor bidragene kan være stille aksept eller kløktig føring av budskapets prakt, hvor resultatet blir det samme som å fylle på med mer av noe valgt.
Valg er superkraften som alltid avgjør ferden frem, hvor manglende valg er med på å legalisere andre sine dårlige valg.
Dermed hviler ansvaret for alle våre feil på utviklingens skuldre, hvor all retningsendring skjer som en følge av det som har vært og forvaltning av veien frem.
Alle systemer som har etablert grunnplattformmer, må alltid forvalte det som har vært i en tidsriktig form, hvor valgene alltid kan velges blant ytterpunktene som trygg stagnasjon eller fremoverlente vågale nye valg.
For å forstå tidsånden så må det som har vært bare være med som et resultat av øyeblikkene som har passert, hvor veien videre må bli resultatet fra kunnskapen som har ført prosessen frem til der forståelsen nå befinner seg.
Ferden frem mot mer forstått er den felles kraft som komponist, dirigent, orkester og publikum faktisk bidrar med, hvor alle bidrar med suksessen som da kommer eller uteblir.
Bortfall av innsikt er ofte den største bidragsyter for dårlige valg, hvor kriser naturlig oppstår som en følge av manglende forståelse av årsak til endring.
Plattformer som danner grunnlag, har alltid behov for vedlikehold og forbedringer, samt forvaltning av utøvere som bærer visonen videre inn i øyeblikket og da kan en ny dag inneholde nye stykker i komposisjonen, hvor dirigenten kan veive i utakt eller takt og orkesteret kan respondere lydhørt.
Publikummet bestemmer alltid til slutt, "folket" har all makt og avgjør ved å velge eller ikke velge, sammen trekker vi alle lasset mot stupet eller mot nye høydedrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar